Som plommen i egget

Røros trenger kanskje ingen presentasjon. Men vi spanderer en likevel: Bergstaden som ikke vil være by, ligger øverst i Østerdalen og Gauldal, på en topp 628 meter over havet, med dalfører på alle sider. Gruvesamfunnet ble etablert i 1644 med utgangspunkt i kobberforekomster, og var den tidens svar på oljeeventyret. På kort tid vokste Røros’ befolkning fra en håndfull til flere tusen. Eksperter ble hentet inn fra Tyskland, Danmark og Sverige, og arbeiderne kom fra Norge og Sverige. Røros Kobberverk ble gitt all makt i denne smeltedigelen av et samfunn; juridisk, kirkelig og økonomisk. Det ble et særegent, og langt på vei et autonomt samfunn, noe bergstaden bærer preg av den dag i dag, mener ordføreren. Kommunen har i dag 5 700 innbyggere, fordelt på 1 956 kvadratkilometer. Røros har 3 000 hytter, med 360 000 overnattinger per år, og Norges lengste elv, Glomma, har sitt utspring i kommunen.

Og i dette riket regjerer tannlegen, John Helge Andersen, som hans kone har gjort det før ham. Hun er også tannlege, og var ordfører på Røros i ett år, på nittitallet. De er fra samme kull, som gikk ut i Oslo i 1969. Og på det kullet gikk sannelig en annen ordfører i samme fylke også, Bjørn Rogstad i Rennebu kommune. Vi møter John Helge Andersen idet han ankommer Midt-Norgemøtet i Trondheim i slutten av april.

– Hvordan startet din politiske karriere?

– Det er lenge siden. Men jeg vet ikke om jeg vil kalle det karriere. Jeg har alltid hatt samfunnsengasjement, og enten man er tannlege eller ikke, må man ha noe som interesserer en utenom det faglige. Det er sunt å måtte ta hensyn til andres måte å argumentere på, og jeg synes det er viktig å innse at ting skal ta tid. Vi trenger treghet. Det skal eltes mye for å komme frem til omforent forståelse for ting som skal gjøres. Det nytter ikke bare å vedta. Det er for mye forakt for demokratiske prosesser i dag, synes jeg, og jeg må si at jeg har minst like stor respekt for politikere som for næringslivsfolk. De har ofte bare bunnlinjen som rettesnor og trenger ikke ta særlig mye hensyn. Hvem har sagt at det bare er økonomi som teller. I dag er for mye overlatt til det såkalte effektive byråkratiet. På Røros har vi forresten som prinsipp at vi ikke blander oss opp i ting som kan ordnes av folk flest. Vi satser mye på den tredje sektor. Alt kan ikke gjøres i offentlig regi, og Røros er gjennomorganisert i lag og foreninger, sier ordføreren og skryter av kulturlivet.

– Men tilbake til spørsmålet: Jeg var litt aktiv i AUF i min pure ungdom. Men så gikk mitt politiske jeg i dvale i 25 år. Helt til jeg begynte å delta i skolepolitikken på 80-tallet. Og så ballet det på seg etter hvert, når jeg først begynte å beite på det feltet. Men jeg hadde ingen ambisjoner om å bli ordfører. Det er kanskje derfor jeg trives så godt, og opplever så lite stress med det.

– Hvordan ser en ordførerdag ut på Røros?

– Den er variert. Og man vet aldri hva som kommer til å skje. Det kommer alltid noen akuttpasienter, for å si det sånn. Og jeg sørger alltid for å ha kort vei til mørk dress og slips.

Vi kan godt ta en titt i avtaleboken, for å se hvordan de neste par ukene ser ut. Her er det 1. mai på mandag, ser jeg. Der har jeg tre oppgaver. Det er ikke så mye. Tirsdag er det formannskapsmøte, det har vi hver 14. dag. Og om kvelden er det et møte i Trondheim. Da blir det en kjøretur på 35 mil, frem og tilbake. Onsdag skal jeg til Tynset på arbeidsutvalgsmøte i regionrådet. Det tar hele dagen, og på kvelden er det generalforsamling, i Tolga. Torsdag blir en fin dag. Da skal jeg dele ut fagbrev. Vi har felles fagutdanning med Hedmark, mye basert på etterutdanning av dem som har vært i yrkeslivet i noen år, uten formell kompetanse. Og endelig kommer fredag, som er tannlegedag, med tid til et par generalforsamlinger på ettermiddagen og kvelden. Der kan det bli skikkelig krangel, humrer ordføreren, før han forteller at han skal spille bridge på Drevsjø i helgen – og at han tror han kan ha kvalifisert seg til å bli ordfører gjennom å være tannlege og spille bridge. Det handler om å kunne omstille seg raskt, til nye situasjoner og nye personer og problemstillinger.

Ser vi videre på neste uke inneholder den flere års- og arbeidsmøter for ordføreren, og en næringslivskonferanse. Og denne uken må fredagens tannlegegjerning vike. Det er noe han ellers holder hellig. Men her har han fått audiens hos selveste helseministeren, for å snakke om rehabilitering.

– Det er et viktig tema, og noe som det er problemer med over hele landet for tiden. Her har vi fått bygget et nytt senter til 170 millioner, og det er klart at det må drives skikkelig. Jeg regner med at jeg får forståelse for kommunens synspunkter. Helseministeren kommer fra Drevsjø i Engerdal kommune. Det betyr at hun måtte til Røros for å feste i oppveksten. Så hun kjenner lokalmiljøet vårt godt fra den tiden.

– Hvordan er den politiske situasjonen i Røros kommune?

– Vi har et godt tverrpolitisk samarbeid. Det er en del krangling internt, naturligvis. Men vi pleier å si at vi har felles utenrikspolitikk. Uansett hvilken regjering Norge har, har vi representanter i kommunestyret som har tilgjengelighet til sentrale politikere.

– Du sa du skulle delta i en næringskonferanse. Hva lever folk av på Røros i dag?

– Mye industriproduksjon, først og fremst metall- og trebearbeidende industri. Vi har tre trevarefabrikker av brukbar størrelse. De importerer råstoffet, hovedsakelig fra Sverige, produserer dører og vinduer mest for innenlandsmarkedet, men også mye for eksport. Dessuten burde møbelprodusenten HÅG være godt kjent. De produserer 1 300 kontorstoler hver dag. I mars produserte de 27 000 stoler. Det er en sterk industrikultur på Røros. Folket her er produksjonsorientert, og mange pendler inn fra nabokommunene for å jobbe. Det er stabil og god arbeidskraft til industrien, og vi har ikke arbeidsledighet. Heller ikke på 90-tallet, da landet for øvrig hadde problemer. Per i dag har Røros 5 700 innbyggere, men vi representerer et naturlig bo, arbeids- og servicesentrum for minst 10 000. Tolv prosent lever av hotell og reiseliv, og tolv prosent livnærer seg på handel. Vi har ikke så mye landbruk, bare seks prosent lever av primærnæringer. Det inkluderer reindrift. Vi er Sør-Norges største reindriftskommune, og har Sør-Norges største reinsdyrslakteri.

– Hvordan preger det jobben din at Røros står på Unescos liste over verdens kulturarv?

– Røros som fenomen er utrolig interessant, og det krever utvilsomt mye å være et verdensarvsted. Det er ikke bare en gate, eller et hus det er snakk om. Det er hele bergstaden. Som ordfører betyr det at jeg må forholde meg til rørossamfunnet og samfunnet utenfor på mange ulike nivåer. Først og fremst må jeg i den daglige donten ta hensyn til lokalsamfunnet og innbyggernes behov for å være et samfunn i takt med tiden. Jeg har gått noen runder med noen bensinstasjoner i det siste. Der ble reklameskiltingen for grell og overskyggende mot det verneverdige. Ikke at jeg skal nekte dem å reklamere, de næringsdrivende skal også overleve. Vi leter stadig etter den rette balansen. Og dette endrer seg over tid. Det er strengere krav nå enn for et par tiår siden. Og vi får mye oppmerksomhet nasjonalt. Vi må ikke ødelegge noe. Hver gang det er noe i tv om kirken som forfaller, for eksempel, får jeg telefoner fra hele landet. Av og til fra folk som vil starte privat pengeinnsamling.

– Ja, hvordan går det med kirken?

– Det kommer til å gå bra med kirken. Den trenger noen titalls millioner for å bli satt i stand, og om et par måneder er vi ferdige med dokumentasjonen som skal til for å få gjennomslag i Stortinget og regjeringen. Dette er snakk om en nasjonal dugnad.

For øvrig er jeg opptatt av å stille krav til kulturminnemyndighetene på ulike nivåer, om at de sender ut samordnete og entydige signaler, uten for mange forbehold. Når vi har mottatt deres signaler, legger vi dem til grunn for våre vurderinger. Og når vi tar våre politiske beslutninger, må fagfolk finne seg i dem. Selv om de synes de er dumme. Dette var innholdet i mitt innlegg da jeg ble bedt om å holde foredrag på en verdenskonferanse i Helsingfors, om hvordan det er å være lokalpolitiker og skulle forvalte verdens kulturarv.

– Stiller du til gjenvalg neste år?

– Det vet jeg ikke. Jeg har ikke bestemt meg. Jeg blir 62 år i november, og kan gå av med pensjon, hvis jeg vil. Eller jeg kan gå tilbake til full tannlegejobb. Hvis jeg ikke bestemmer meg for å stille på nytt og blir gjenvalgt. Jeg trives som plommen i egget i ordførerjobben. Selv om jeg ofte føler meg mer som brannmann enn samfunnsplanlegger. En ordførers hverdag består mye i å gripe fatt i ting i øyeblikket. Langsiktighet er mer og mer et fremmed begrep. Mange snakker om den korte fireårsperioden mellom to valg. Men jeg synes politikerlivet er langt mindre langsiktig enn det, selv om vi som sitter lokalt er mer skjermet enn de som opererer sentralt. Jeg merker medienes overvåking jeg også, med to lokalaviser, Arbeidets rett og Fjell-Ljom, en lokalradio og en regionavis. Alt blir endevendt, og jeg tror vi er litt mer utsatt enn andre kommuner. Men det er ikke verre enn at jeg kan gå ut og drikke øl med den samme gamle gjengen hver fredag. Røros er et åpent, tolerant og aksepterende samfunn. Og samtidig litt direkte. Folk sier det de mener. Det hender jeg får passet mitt påskrevet – og at det kommer noe i retur, ler Andersen, og forteller at det er noen som alltid klager.

Men dem er han lite utsatt for. Han passer på å ikke love noe. Dermed er det ingen som kan si at han ikke har innfridd. Sist gikk han til valg på to ting: å få orden i økonomien og bygge ny barneskole. Sånn ble det.